Det ser ut som om noen har dødd. Det er blomster over alt i den relativt lille leiligheten. Det er små grupperinger av blomster i små delikate sukkertøyfargede vaser og det er litt mer flamboyante buketter, fyldige og frekke i store tunge vaser i krystall.

Men det er ingen som er døde. Det er her jeg bor og jeg feirer livet i en overflod av vakre, knitrende, duftskjønne blomster.
Jeg kan ikke få nok, jeg må ha livet inn i leiligheten, en liten krukke på badet med noen marsipanfargede roser med store fyldige brede blader, og ved min faste plass i stuen er kronen på verket, en vase med riller i støvete rosa, dusty pink.
Den er på bristepunktet fyllt med ferskenfargede roser som smiler yndigt til meg hver gang jeg puster.

Og om jeg puster, jeg drar været langsomt inn og repeterer såpass mange ganger at jeg blir lett ør. Lungene og alveolene fylles deilig opp med liv som lukter liv med stor L og noe attåt.

Bort med den tunge, mørke eimen av sorg og mørk frykt som såvidt rakk sette seg og inn nå med liv, lys og håpet.

Håpets farge er lysegrønt sies det men det er også mintfargede vaser med ranunkler som er nyankomne for året.💖⚘

E.S.L
26.01.20

Skrevet av undertegnede😉