K O M🎈

Ikke slutt å våge selv om du er redd der du står til anklene i gammel frykt som nekter slippe taket.

Våg fortsett leve der livet glapp den dagen du visste du egentlig var for sliten til å fighte alle kamper som i din retning føyk, de hadde gjort det på overtid en stund nå.

Du var opplagt bygd av hardført materiale og motet manglet det heller ikke på der du stående i kveldssol tillot deg føle på følelsen av å ha lyst til å leve men samtidig ikke helt turte å våge det.

Det gamle motet måtte nok få en tidlig vårrengjøring og slik lot du tårene starte å trille ned dine røde varme kinn. Dine tapre røde kinn må jeg legge til, for sett utenifra skulle du bare visst hvilken helt du egentlig er. 

Sakte lot du tårene ta med seg følelsen av å ikke strekke til og ikke tørre våge.

De langstrakte skyggene av deg i parketten gjorde at det også kunne se ut som om du lå paddeflat.

Men du gjør ikke det, min venn.

Du er sterkere enn du tror, vakrere enn du har visst om og jeg kunne så inderlig ønske du om enn for et kort øyeblikk, kunne se deg selv med mine øyne.

Du er alt av godt du noensinne har vært og mere til. Årene du har lagt bak deg har belønnet deg med visdom og ikke frarøvet deg noe, slik du selv tror.

Det er nå det er tid, tiden er nå.

Kom så går vi.

Veien kan vi fra før av.

Det er ikke første gangen vi reiser oss (opp fra grøftekanten ved markblomstene.)

E.S.L 10.02.20