Når natten senker seg

Månen henger og dingler vaggende i en halvmåne og jeg står på min veranda og skuer over byens tak. Alle himmelens stjerner er drysset utover og skinner som små speil reflektert i skinnet fra månen gul og gylden.

Byens søvnløse står bak et tynt gardin og synes nærmest gjemme seg i selvpålagt skam over sin insomnia. Byens puber er for lengst stengt og med rødvinsstemmer synger noen tekster på sanger de har glemt.

Det er desembervått på bakken og den smeltede snøen lager vanndammer som glinser i mørket. Jeg trekker været et par, tre ganger og mine lunger fylles med klar luft, lysten til å omsider sove kommer sigende. I lys av månen over meg finner jeg som i en nattlampe veien tilbake inn i leiligheten, videre inn på soverommet.

Bak en glippe i persiennene ser jeg månens lys og jeg føler meg rolig søvndysset.

Et sukk av takknemlighet slippes fra mine lepper for jeg vet jeg er heldig som kan la månen ta føring og gi meg den tryggheten jeg trenger for å omsider kunne få sove.

God natt, Oslo, god natt nå.

(Som en kuriositet er bildet tatt av meg og ved en fullmåne i fjor sommer😉🌝)